Jeg husker fortsatt responsen min til den første familieskandalen jeg kom over under min forskning. «HVAAAA?!!!» Avisartikkelen fra 1893 lyst mot meg inni en oppblåst, gammel mikrofilmleser og ga meg svar på en lang liste med spørsmål som jeg hadde lurt på i årevis angående oldefaren min, Andrew J. Fisher, og konen hans, Jane.
Hvor var deres New York City ekteskapsoppføring? Hvem var denne «Sarah Fisher» som ble kryptisk nevnt i rettsdokumentet som omhandlet en utfordring med testamentet hans? Hvorfor sto det i rettsdokumentet at «nevnte Andrew J. Fisher oppga ingen enke som sin etterlatte»? Selvfølgelig gjorde han det! Det var Jane. Hun var oppnevnt i testamentet og levde seks år til!
En upassende overskrift indikerte at en av mine slekts gåter var i ferd med å bli løst: «ANDREW FISHERS RIVALISERENDE ENKER / En av dem var inkludert i testament hans, og den andre ønsket å bryte det».
Det viste seg at «Sarah Fisher» var Andrews andre, andre kone. Hun var tre tiår yngre en han og fikk barn med han da han var 58 år gammel. Hun på beropte seg arverett, fordi hun mente at selv om Jane var nevnt i testamentet, kunne ikke Jane ha arverett i fordi hun var gift med en annen. Med andre ord.. ingen ekteskapsoppføring.
En ting er sikkert, har du ikke har funnet en skandale i familien din enda, så har du ikke undersøkt lenge nok. På samme måte som vi stammer fra konger og fattigfolk, stammer vi også fra helgener og syndere.
Som forfatter av over et dusin bøker om familien min, om forfedrene til både min kone og meg, ga denne historien fra 1893 meg en utfordring. Hvordan presenterer jeg denne.. ehhh.. interessante fortellingen? Og ja, Andrew Fisher har vært død i godt over et århundre, men hva med ryktet hans?
Etter å ha vurdert frem og tilbake, innså jeg at Andrew sin historie hadde blitt delt mellom utallige mennesker i løpet av hans levetid. Både av de som kjente ham, og ikke gjorde det. Historien ble hyppig spredd i før i tiden. Ingen av disse menneskene lever i dag, så jeg risikerte dermed ikke å forårsake forlegenheten for noen.
Jeg bestemte meg for at jeg måtte fortelle dette kapittelet fra livshistorien hans basert på fakta, uten å pynte på noe. Han hadde jo gjort mange gode ting i livet sitt også. Han var blant annet frivillig brannmann og reddet mange liv. Jeg fikk en kommentar av min venninne Janet Hovorka, som festet seg i tankene mine. Hun sa: «Hver skurk har noe helt i seg. Hver helt har noe skurk i seg.»
Videre gjennom dette siste kapittelet i Andrews liv var kunne jeg illustrere at reaksjonen enkelte har på skadelige familieopplevelser kan påvirke generasjoner. Andrews eldste sønn, John, fulgte i farens fotspor. Han drakk tungt, ble sparket ut av familien av sin kone og levde et liv i fortvilelse. Broren hans, bestefaren min, anstrengte seg bevisst for ikke å gjenta fortiden. Han giftet seg og ble hengiven til sin tenårings kjæreste som døde 49 år av tuberkulose. Han giftet seg aldri mer. Han hevet sine egne to sønner som sin første prioritet. Begge, inkludert faren min, ble veldig suksessrike.
Andrews eldste sønn, John, fulgte i farens fotspor. Han drakk mye. Konen hans kastet han ut, og han levde et liv i fortvilelse. Broren hans, og min bestefar, gjorde et bevisst valg ved å ikke gjenta fortiden. Han giftet seg og var lojal mot hans tidlige kjærlighet som døde av tuberkulose som 49-åring. Han giftet seg aldri igjen. Førsteprioriteten hans var å oppdra sine to sønner. Begge, både min far og broren hans, ble veldig suksessrike.
En studie ved Emory University fra 1900-tallet viser hvordan det å bygge en sterk familiefortelling, utvikler større emosjonell modenhet og indre styrke hos barn. Barn har godt av å vite hvordan forfedrene deres overvant motgang. Det er viktig for dem å vite om forfedrene sine styrker og svakheter.
Det å håndtere ferskere familiekonflikter kan selvfølgelig være mer utfordrende. Da jeg transkriberte en bunke med brev som bestemoren skrev for over 50 år siden, valgte jeg å fjerne frekke kommentarer om en av mine søskenbarn som på den tiden bare var et førskolebarn. Bestemoren min er ærverdig i familien vår, og jeg er sikker på at hun aldri hadde forventet at hennes tankeløse notater kunne overleve flere tiår, og kanskje bli oppdaget av denne nå veldig vellykkede forretnings- og familiemannen.
Jeg har en personlig regel som sier at jeg alltid skal ta hensyn til følelsene til de som lever, selv om personen det handler om er død. Et notat som forårsaker smerte eller forlegenhet er i strid med hensikten til slektsforskning, og styrking av fremtidige generasjoner.
Da jeg skrev det første bindet om min fars historie, snakket jeg om hans første ekteskap og utfordringene det skapte for familien da han og hans kone skilte seg. Jeg tenkte over noe han en gang fortalte meg. «Jeg gikk ut av rettssalen med åtte dollar i lommeboken min.» Jeg kunne ikke forestille meg at konen hans, som da var i nittiårene, kom til å lese det og bli fornærmet. Hun ble det. Jeg fjernet det sitatet fra neste revisjon.
Som familiehistoriker kan du fortelle historien slik du ser den, men det følger også et ansvar. Personvern gjelder for de som lever, og levende mennesker som var nær de som nå er døde. Ta hensyn og spør om tillatelse når det trengs, da kan du unngå familieproblemer. Selv jeg, som historiker, har innsett at vi ikke behøver å dele alt vi vet.
Yes, it’s true. As the family historian, you get to tell the story the way you see it. (I warned my mother before she died!) But with the privilege of that opportunity also comes responsibility. Privacy is due to the living as well as living people who were close to those who may now be dead. The law may grant protections and maybe even penalties to living family members over what you make public about them. In the end, if you err on the side of sensitivity and ask permission where needed, you’ll avoid painful family trouble. Even as a historian, there are times where we don’t have to share everything we know.
